For å være sikre på at vi skulle rekke flyet fra Bangkok til Koh Samui kl. 06.15 satte vi alarmklokken på 2.30. Vi satte alarmen på hele tre ulike enheter for å være sikre på at den skulle ringe, ref. reisebrev nummer 1 der vi forsov oss på grunn av at alarmen ble slått av på mystisk vis. Frykten for å forsove oss blandet med jetlag som fortsatt ikke var blitt stabilisert, gjorde at det ble døgning på meg og Ismet.
Drosjen kom som bestilt kl. 3, og en halvtime senere var vi framme på flyplassen. Innsjekking og sikkerhetssjekker gikk knirkefritt. Det slo meg hvor digitalisert flyplassen er kontra resten av Bangkok, som var, noe overraskende, både lite digitale og kontantløse siden sist vi var der i 2011. Der vi i Bangkok ikke kunne kjøpe en tyggegummipakke på 7/11 uten kontanter og ApplePay knapt fungerte noe sted, var både innsjekking av bagasje og sikkerhetskontroll med scanning av boardingkort og pass, gjort digitalt med maskiner, framfor mennesker som kunne gjennomgå alle reisedokumenter.
Resten av innsjekk, boarding og flytur gikk knirkefritt. Det var vår første flytur med Bangkok Airways (som vi kan huske i hvert fall). De tok godt vare på oss, og rakk til og med å servere mat og kaffe i en fart i løpet av den korte, en-times flyturen. Vi fløy over Koh Phangan før landingen på Koh Samuis lille flyplass, som ligger åpen nærmest som en del av omgivelsene, uten verken dører eller vinduer å se noe annet sted enn på toalettene. Vi gikk rett fra flyet til bagasjebåndene for å hente sekkene våre, og ut for å finne drosjesjåføren som skulle kjøre oss til hotellet.
Kjøreturen tok om lag tre kvarter fra flyplassen og til Lipa Noi stranden, der hotellet vårt, Kanok Buri Resort, ligger. Her skal vi tilbringe 5 netter mens vi leter etter et rimeligere sted å bo. På veien til hotellet kjørte vi gjennom noen befolkede områder, så Chaweng beach. Chaweng visste vi er beryktet for stedet der mange ungdommer velger å bo, med barer og nattklubber langs hele strandstrekka. Kjørende gjennom området kunne vi kunne se reklamer med salg av kannabis rundt hvert hjørne. Dette opplevde vi som nytt, og ikke noe vi kunne huske å ha sett tilbake i 2009, da vi var her sist. Chaweng var et område vi uansett hadde tenkt å holde oss unna.
Lamai på den annen side, hadde jeg lest var et sted som var anbefalt for familier med barn. Her kunne man finne roligere områder, og mange restauranter. Det var noe som var lett gjenkjennelig fra beskrivelsene jeg hadde lest på forhånd. Dette var et synlig veletablerte turistområde med restauranter og boenheter på begge sider av den asfalterte veien. Vi vurderte Lamai, men etter å ha kjørt gjennom området og sett det selv, er jeg veldig glad for at vi ikke endte opp der. Ut i fra det jeg fikk inntrykk av, hadde ikke stedet den roen og stillheten vi søkte i første etappe av reisen vår.
Vel framme på hotellet fikk vi sjekke inn tidligere, noe som var veldig deilig siden vi hadde sovet svært lite alle sammen den natten.
Rommet vårt var helt fantastisk! Eller, et rom er det i grunn ikke. Det er faktisk ingenting som minner det minste om et hotellrom. Det er en romslig bungalow der barna har sitt eget soverom og bad. I motsatt ende av bungalowen finner man mitt og Ismets soverom og bad, og mellom rommene til oss og barna, der inngangen til bungalowen er, er en liten stue med en sofa og sofabord. På soverommet til meg og Ismet er en verandadør som vender ut mot et lite basseng med jacuzzi som ligger skjermet til uten innsyn, og en liten platting med et par solsenger, et bord, en sittebenk og to stoler. Mens barna gjorde seg klare for å bade og Ismet var inne med dem, gikk jeg ut til den lille hagen. I bassenget renner det en liten foss som lager en behagelig bakgrunnsstøy. Jeg så en Frangipani flytende i bassenget. Den hadde jeg ikke lagt merke til tidligere. Det måtte være et Frangipanitre i nærheten. Jeg så opp, og sannelig hang et Frangipanitre over deler av bassenget, rett over den lille fossen. Blomsten må nettopp ha falt av treet. Jeg kom til å tenke på sist gang jeg så Frangipanier, som var da vi var på Bali i 2018.
Emin hadde rukket å få på seg badebuksene i en fei. Han kom ut og stupte forsiktig uti bassenget slik at blomsten humpet vekk på bølgene stupet hans laget. Jeg nikket mot blomsten. «Vidi Emine, taj cvijet se zove Frangipani. Bilo ih je svukuda dok smo bili na Baliju, samo se ti sigurno toga ne sjecas. To je nacionalni cvijet Balija ” (se Emin, den blomsten der er en Frangipani. De var overalt på Bali da vi var der, men det husker du sikkert ikke. Det er nasjonalblomsten til Bali). Emin fisket blomsten opp fra vannet, og tok den mot nesen. «Kako divno mirise!» (den lukter vidunderlig!). «Je li? Da vidim?» (Gjør den? Kan jeg se?). Han strakte meg den, og jeg kjente den deilige, søtlige duften av den tropiske blomsten. «Bas liepo mirise, to sam skroz bila zaboravila!» (den lukter virkelig godt, det hadde jeg helt glemt!). Jeg tenkte et øyeblikk på hvor heldig jeg er som får lov til å se og erfare verden gjennom barnas perspektiv. Samtidig funderte jeg over om jeg i alle daglige gjøremål, huskelister og annet daglige mentale støy hjemme i Norge, hadde glemt å ta i bruk alle sansene mine. For i etterkant kunne jeg kjenne lukten av Frangipani overalt.
Bungalowen vår ligger like ved Lipa Noi stranden. En nydelig strand med få mennesker og turister, langt unna Chaweng stranden og de mest folksomme områdene på Koh Samui. At det er lavsesong i september og oktober gjør det også ekstra rolig. Akkurat det vi trenger etter noen hektiske og krevende måneder hjemme i Norge før avreise. For å komme fra bungalowen vår til stranden går man først gjennom en sti der blomster og ulike eksotiske planter og palmer ligger beplantet på hver sin side av stien, forbi en annen bungalow, før man omtrent 50 meter senere må krysse veien, gå gjennom bygget der resepsjonen ligger, gjennom enda en liten sti og bro over noen karpedammer, før man knapt et halvt minutt senere befinner seg ved hotellets restaurant og på Lipa Noi stranden.
Her skal vi få akkurat den roen vi trenger de neste ukene.
Minela