Dag 1: Ankomst og E-SIM-krigen
Vi ankom byen onsdag 05.11 rundt kl. 19.00. Allerede på flyplassen merket vi at vi hadde kommet til et nytt land. Vi stilte oss i to ulike passkontrollkøer for å se hvilken som gikk fortest. Midt i venting fant et høytidelig vaktskifte sted – en militær tilnærming der alle passkontrollørene ble byttet ut samtidig med lik markering. Da vi forsøkte å slå sammen køene våre, ble vi raskt dirigert tilbake av en irritert kontrollør. Han ga oss klar beskjed, og vi måtte bare adlyde.
Etter kontrollen hentet vi sekkene våre og prøvde å aktivere den vietnamesiske E-SIM-en. Det var ikke enkelt og tok sin tid. Vi måtte til slutt ha hjelp fra supporterteamet hos Bytesim for å få den registrert.
Vi fikk booket en Grab inne på flyplassen, men da vi kom oss ut, mistet vi nettet igjen. Det ble en utfordring å finne riktig bil, men vi fikk heldigvis hjelp av Grab-mannskapet. På vei inn til byen skjønte vi fort at bilhornet ikke bare er et varsel, men et kommunikasjonsverktøy. Sjåføren brukte det så å si hele tiden for å «snakke» i trafikken.
Etter cirka 25 minutter ankom vi adressen. Uten nettforbindelse var det vanskelig å orientere seg. Etter noen minutter, der vi forsøkte å tyde vietnamesiske tegn, kom noen eldre damer som solgte ting på gaten til unnsetning. Med kroppsspråk navigerte de oss til riktig adresse – inn i noe som så ut som en mopedparkering.
Vi fulgte anvisningen og kom til en heis hvor 5–6 damer satt. En av dem snakket litt engelsk og mente vi hadde kommet feil, og ga oss nye instrukser. Vi hadde booket en leilighet i Distrikt 1 som het Co-Fi-Scandi. Etter ti minutter skjønte vi at den nye beskrivelsen ikke stemte. Vi måtte til slutt skru på den dyre norske SIM-en for å få internett. Den viste oss veien tilbake til den samme mopedparkeringen!
På veien møtte vi de samme selgerdamene. En av dem reiste seg, gikk tilbake til heisen med oss, pekte og holdt fem fingre i været. Det virket som hun var litt oppgitt, men hun ledet oss i hvert fall riktig. Vi skjønte snart hvorfor det sto en benk utenfor heisen: den var utrolig treg og tok fem minutter å ankomme.
Opp i femte etasje fant vi leilighet 505. Leiligheten var romslig, med hems og en liten balkong. Selv om vi var i hjertet av byen, var beliggenheten tilbaketrukket nok til at vi ikke hørte mye støy fra bylivet gjennom natten. Gangene i bygget ble for øvrig brukt som lekeplass av barna i komplekset, med sykling og lek.
Vi kom oss inn og logget på Wi-Fi. Jeg måtte kontakte E-SIM-supporten igjen for nye aktiveringsinstrukser, og etter en stund fikk jeg endelig SIM-en til å virke. Klokken var passert 21.00. Barna var utslitte, så vi voksne bestemte oss for å gå ut alene for å kjøpe mat. (Vi ga dem klar beskjed om ikke å åpne døren for noen og forsikret oss om at de kunne Facetime oss via Wi-Fi.) Vi fant en minibank og deretter en McDonald’s. Vi kjøpte fire menyer og betalte 350 000 VND (ca. 130 kr), noe vi syntes var utrolig billig. Vi gikk tilbake til leiligheten og spiste før vi tok kvelden.
