Flores til Lombok
Med nytt mot, og håp om at vi nå var tilnærmet helt friske, møtte vi opp på Wanua Travels` kontor. Der var det en rekke andre reisende som hadde møtt opp før oss, og følget var klare for å gå ned til havnen der båten som skulle ta oss fra Labuan Bajo til Lombok. Vi fikk utdelt gummiarmbånd med Wanua Travels logo, og et navneskilt i bånd til å bære rundt halsen som identifikasjon på havnen.
Vel framme gikk vi alle inn på et venteværelse med stoler. På vei fra kontoret til havnen, en kort spasertur på ca. 5 minutter, la jeg merke til at de fleste i reisefølget var unge backpackere. Dette var ikke overraskende, da jeg hadde sett bilder, videoer og lest anmeldelser om Wanua på forhånd, og visste at de rettet seg hovedsakelig mot backpackere. Som jo som regel er unge mennesker i 20-30 årene. Men så, til min store overraskelse og glede så jeg en kvinne, mann og en gutt i alderen til Lamia komme inn. Hun så på meg, vi smilte til hverandre, og mens mannen og sønnen som gikk foran henne gikk for å sette seg, kom hun bort til meg og vi high-fivet anerkjennende. Yes! Sa hun. En familie til! Vi hilste, hun introduserte seg, sa hun het Sophie og kom fra Frankrike. Hun vinket bort til mannen og sønnen, og de kom bort til oss der vi hilste på hverandre og introduserte oss kort, før vi skulle om bord på båten. Mannen het Flo, og sønnen på 10 år het Gabriel.
Om bord på båten fikk vi servert vårruller og små pandan pannekaker fylt med sjokolade og kokos. Så godt!! Vi fikk lugarene våre. Siden det kun var plass til to stykk i hver lugar delte vi oss slik at jeg og Lamia sov i en lugar og Ismet og Emin i en annen. Lugarene var veldig små, de hadde kun plass til sengen og akkurat nok rom til at man kunne snu seg. Bagasjen plasserte vi under sengen, siden sengen var plassert i høyden. Det var ingen stige opp til sengen, som lå i ca. 1,2-1,3 meters høyde. Jeg vet ikke hvordan andre løste dette, men min og Lamias metode var å spenne det ene beinet fast i veggen som lå tvers overfor sengen, og klatre opp med det andre. Å komme seg ned var litt enklere. Lugaren var plassert innvendig, men hadde et lite vindu vendt ut mot gangen. Ellers var lugaren utstyrt med en vifte som hang på den ene veggen på langsiden av sengen. På de andre lugarene bevegde viftene seg frem og tilbake for å fordele luften ut i lugaren. I vår lugar hang den som en trist blomst og blåste rett ned på den ene siden av sengen. I tillegg hadde lugaren vår en litt vemmelig lukt som var litt vanskelig å definere, men kunne minne noe om inntørket urin. På tre av veggene hang såkalte «luftfriskere», eller romdufter, som sikkert var plassert i lugaren for å kamuflere den vonde lukten (det skulle ta et par dager før jeg oppdaget at det var disse som luktet piss, men jeg ble aldri helt klok på om det virkelig var den eller selve lugaren som luktet vondt).
Selve båten var av svært enkel standard. Det var 6 lugarer der, alle med plass til to personer. Vi hadde betalt 500.000 indonesiske rupiah (ca. 300 kr) ekstra per person for lugar. Lugarene var plassert på første dekk, rett over motorene. Resten av passasjerene sov høyere opp på dekk, i et åpent rom, og på madrasser som lå plassert ved siden av hverandre i to rekker. På vår båt var vi totalt 26 reisende, men båten kunne visstnok romme over 40 passasjerer.
Etter å ha funnet plassene våre gikk vi ut på dekk. Vi var svært heldige med været, og hadde pent vær under hele reisen vår. Noen fra reisefølget satt ute på dekk i solen, noen hadde satt seg på saccosekker i skyggen, mens andre igjen satt inne på første dekk, der det var en benk plassert på hver side av båten. I midten var en slags øy der maten ble servert når det var tid for det, og vann, kaffe og te var tilgjengelig gjennom hele dagen. Det var ingen bord eller liknende på båten, så vi satt på benkene mens vi spiste.
Ellers hadde vi to svært små og trange toaletter som vi delte på. Disse var også utstyrt med en dusj. Det var ikke mulig å trekke ned vann i doen, så en bøtte med vann og en stor øse-lignende sak som man fylte med vann og helte i doen ble brukt for å skylle ned på do. I det store åpne rommet der vi satt og spiste ble to kasser brukt til å plassere sko og sandaler i, og alle gikk barbeint rundt omkring i båten. Inkludert i toalettet/dusjen. Toalettene var plassert etter lugarene, bakerst i båten, og på motsatt side av spiseområdet. Skulle vi vaske oss på hendene etter å ha vært på do, måtte vi ut av toalettet, forbi lugarene, gjennom spiseområdene og ut på dekk, i et hjørne med en liten vask og såpe i en dispenser der såpen var vannet nærmest helt ut. Når vi spiste var det heller ingen håndsprit tilgjengelig (maten ble servert på store tallerkener i en form for buffet, og når for eksempel oppskåret vannmelon eller riskjeks ble servert, forsynte vi oss med hendene, uten bestikk). Etter å nettopp ha vært innlagt på sykehus, dehydrert på grunn av magebakterie som resulterte i oppkast og diare, gjorde hele hygienesituasjonen på båten meg mildt sagt bekymret og engstelig. Jeg kunne passe på egen og barnas hygiene, men hvordan resten av passasjerene håndterte sin kunne jo ikke jeg styre. I tillegg kunne vi heller ikke med sikkerhet vite at det jeg og Ismet var smittet med ikke kunne overføres til de andre gjestene. I det disse tankene fløy gjennom hodet mitt kom jeg plutselig til å tenke på en Netflix dokumentar jeg, Ismet og barna så traileren til mens vi var på Koh Samui. Dokumentaren het noe slikt som «Poop cruise» eller liknende, og handlet om et cruiseskip som fikk motorstopp (tror kanskje strømmen forsvant og?) langt ute på havet et sted, og toalettene sluttet å fungere, slik at passasjerene fikk utdelt poser til å drite i, men det endre opp med at alle bare pisset og dreit overalt og det hele endte i et mareritt av en tur. Jeg prøvde å riste tanken fra meg og ba en liten stille bønn om at vi alle som en skulle komme oss gjennom denne reisen friske og hele.
Hele båtturen og reisen fra Labuan Bajo, gjennom Komodo nasjonalpark og fram til Lombok, var bare helt fantastisk. Jeg tror aldri vi opplevd så mye på så kort tid tidligere. Den første dagen hadde vi hele fire ulike aktiviteter. Første stopp var Rinca Island, for å se de berømte Komodovarene, verdens største øgleart, som kan bli over 3 meter store. De er utrydningstruet, og derfor fredet. Vi lærte om hvordan de lever, kunne se de både gå rundt og ligge rolig, men siden de er ville dyr som kan angripe og være farlige for mennesker, måtte vi hele tiden ha med oss parkvakter under besøket på øya. Vi gikk også en tur til en liten bakketopp der vi fikk fin utsikt over øyene rundt og noen båter på havet, inkludert vår båt.
Så reiste vi videre til Pempe beach. Her var vannet så klart og flott, havet var lyst blågrønt. Vi snorklet og så noen av korallene som vokste der. Vi var også med på korallplanting, og kunne se hvordan de bevarte korallområdene og hvordan de lokale bidro til å øke mengden koraller med å plante dem. De ble plantet på følgende måte: alle fikk utdelt to runde betongblokker. Formen og størrelsen var som om blokken var avstøpt i en liten lekebøtte, eller blomsterpotte. På toppen i midten var det plassert en metallstang. Der, langs denne metallstangen, skulle vi plassere en liten del av en korall, som vi deretter festet ved hjelp av strips. Deretter svømte vi ut til et eget område der korallene ble «plantet» og vi la ned de avstøpte «bøttene» tett i tett inntil hverandre på havbunnen, på ca. 3 meters dybde. Barna la ned alle våre. Det er litt morsomt å vite at vi har etterlatt oss noen spor som forhåpentligvis skal vokse og bidra til undervannslivet der i mange år framover.
Utenom denne aktiviteten, og snorklingen, spilte vi volleyball og fotball med de lokale familiene. Både menn, kvinner og barn deltok.
Etter Pempe beach dro vi videre til Rinca village. Dette er en lokal landsby på en av øyene i Komodo der mennesker lever side om side med komodovaraner. Her gikk vi gjennom landsbyen og ble forklart hvordan husene bygges på påler for at ikke komodovaranene skal kunne komme seg inn. De har bygd et gjerde rundt landsbyen for å beskytte seg mot dyrene, og vi kunne se en komodovaran bevege seg utenfor gjerdet mens vi var der. Vi kom til en plass der vi satte oss på benker og skulle overvære tradisjonell Caci dans, som er typisk for Rinca folket. Det var to menn som fremførte en slags krigerdans der de «sloss» med tresverd. Da de var ferdige med fremføringen, skulle noen fra publikum prøve seg på samme dans. De valgte Emin og Gabriel, den franske gutten som også reiste med oss, til å «danse». Etter en kort instruksjon ble musikken slått på, og de fremførte dansen. Etter det fikk guttene beskjed om å utfordre to menn fra publikum, og naturlig nok, valgte de fedrene sine. Pappaene ble noe motvillig med (eller det skal sies at den franske pappaen virket veldig giret, det var Ismet som ikke var så keen fordi han var uvel pga. kombinasjonen sjøsyke og magevirus som hang igjen fra Labuan Bajo). Men de fremførte med stil! Det hele gikk fint og rolig for seg, fram til den ivrige franske pappaen hoppet oppå ryggen til Ismet, noe som ikke inngikk i instruksjonene de fikk, og Ismet ble litt satt ut. Mens vi andre lo. Deretter fremførte lokale fra landbyen to andre danser. Den ene dansen var Manca Bajo Dance, der dansen går ut på å etterligne enkelte dyr som holder til i området, slik som komodovaraner og aper. Til slutt fremførte de Animal Pop Komodo Dance, som er en mer moderne form for Manca Bajo dansen. Men før vi gikk, lærte vi oss alle en felles dans, der hele reisefølget danset samtidig i en slags Makarena-liknende ring.
Etter Rinca Island fraktet båten oss til Kalong Island, der vi så solnedgangen og ventet til etter at solen var gått ned for å overvære en spennende begivenhet: se en flokk flyvehunder fly ut fra en hule på øya, og ut på jakt. Til slutt kjørte båten oss til en plass utenfor Padar Island der vi ankret for natten.
Maten om bord på båten var helt nydelig! Som mye annen indonesisk mat var den for det meste vegetarisk og fiskebasert. Enkel men supergod! Kudos til kokken.
Morgenen etter stod vi opp kl. 4 for å overvære soloppgangen fra toppen av Padar Island. Dette var virkelig ett av høydepunktene fra turen! Men natten var helt forferdelig! Båtmotoren gikk og duret hele natten, og var plassert rett under lugaren vår. Noe som føltes som 100 andre motorbåter som duret hele natten (som også hadde ankret utenfor øya for natten), i tillegg til at vi lå nærmest oppå vår båtmotor, varmen denne ga fra seg, duringen, og en helt vindstille natt (for ikke å glemme den visne blomsten av en vifte, som jeg plasserte Lamia under for at hun skulle få litt luft), gjorte natten nærmest uutholdelig. Jeg tror dette må være selve definisjonen på dårlig søvnhygiene. Alt dette skulle imidlertid vise seg å bli helt glemt senere den morgenen…
Vi var en av de første gruppene som kom seg til toppen, en tur opp som tar om lag 15-20 minutter. Det var virkelig en av de flotteste utsiktene vi har sett! Man så de flotte formasjonene på øya, flere viker og strender på sidene, mens man i midten, mellom vikene som lå til høyre og venstre, så små «fjelltopper». Strendene på hver side hadde tre ulike farger: til høyre var det to viker med flotte, hvite strender. Til venstre var strendene på de to vikene man kunne se i to andre farger: den ene stranden var vulkanisk, noe som ga den en svart farge. Den andre stranden, som var i viken rett ved siden av, var rosa. Fargen har den fått av en blanding av røde koraller og hvite skjell. Det var et utrolig flott syn! I starten, før solen hadde kommet opp, kunne vi se alle båtene, som hadde vært ankret utenfor Padar den natten, lyse opp havet. Ved daggry ga solen og alt vi så fra toppen av øya fantastiske fargespill. Enda en gang var jeg så takknemlig for at været var så flott. I tillegg så vi også en hjort beite i fjellskrenten.
Etter Padar var vi tilbake på båten, spiste frokost og reiste videre til Long Pink Beach, den rosa stranden som jeg hadde gledet meg til å se. Siden jeg aldri har sett en rosa strand før, trodde jeg kanskje at bildene jeg hadde sett av stranden før turen vår, var retusjert for å få den til å se mer rosa ut. Men den er virkelig rosa! Vi kunne også se de sterkt rødfargede korallene som ga sanden den flotte, unike fargen, på utstilling på stranden.
Etter lek og svømming på den rosa stranden dro vi videre til et annet sted for å snorkle. Vi badet, snorklet og hoppet fra båten. Jeg er så fascinert over det flotte, krystallklare vannet og de fine strendene i Indonesia. Og kjente jeg ble mer og mer glad i landet etter hvert som vi reiste.
Båten kjørte hele påfølgende natt slik at vi kunne komme fram til Gili Bola Island og Moyo Island morgenen etter. Gili Bola var en rolig øy som var laget for rekreasjon for både lokale og turister. Det var et basseng der, et volleyballnett, noen benker og en bar der enkel mat og drinker kunne kjøpes. På Moyo Island var det en flott foss som åpenbarte seg etter en kort tur gjennom jungelen. Her svømte vi og svingte oss i tau for å hoppe i vannet. Jeg tror det er det reneste vi følte oss under hele turen, siden vi ikke ville bruke toalettene for å dusje etter å ha svømt i havet, men heller brukte utedusjen. Det kjentes renere, selv om det sikkert bare var mentalt. Men her var trykket så dårlig at det knapt kom noe vann ut. Så et bad i ferskvann kjentes godt etter noen dager på båten!
På kvelden besøkte vi en øy der det kun var vårt reisefølge til stede. Her ble det tent båt, spilt musikk, og det ble solgt drikkevarer. Et slags dansegulv var også laget, og alt lå til rette for en flott feiring og avslutning av en helt fantastisk tur. Da barna gikk av den lille motorbåten som tok oss fra vår større «live-aboard-båt» og til stranden, la de merke til at de etterlot seg noen stjernelignende partikler som lyste opp sanden. Dette hadde vi ikke vært borti før, det skulle vise seg at det var plankton som ble aktivert ved trykk, så hvis man tramper, eller hopper, i sanden, begynte de å lyse som bittesmå stjerner. Utrolig fascinerende!
Vi fikk en veldig fin avslutning på turen. Ved at et reisefølge bor så tett oppå hverandre, knytter man bånd raskt. I tillegg var vi svært heldige med vårt reisefølge. De fleste var franskmenn, og par. Det skulle vise seg å være en overvekt av franskmenn vi skulle møte på i Indonesia. Litt usikker på hva akkurat det kommer av. Det var uansett en utrolig fin gjeng som var så inkluderende overfor barna. De pratet og inviterte til lek og dans. En av bekymringene mine var at det kunne bli høy partyfaktor om bord på båten. Men det var en fin og rolig gjeng som var helt perfekt å reise med for en barnefamilie. Derfor var det ekstra vemodig når vi dagen etter skulle ta farvel, og reise hver til vårt. Samtidig var det veldig fint å tenke på at vi for alltid vil være knyttet ved å ha bodd, spist og delt opplevelser sammen, i fire intense, men fantastisk flotte dager i Indonesia.
Minela
